ISO 20560-1 forklart: slik merker du rør etter den internasjonale standarden

Hva ISO 20560-1 er, og hvor den gjelder

ISO 20560-1 ble utgitt i september 2020 og heter «Safety information for the content of piping systems and tanks – Part 1: Piping systems». Den gjelder rør over bakken i industri, prosessanlegg, bygg og tekniske rom, og den kan også brukes på skip og marine konstruksjoner. Nedgravde rør er ikke omfattet, og faresoner i et område skiltes etter andre regler. Del 2 av standarden gjelder tanker.

Bakgrunnen er enkel: folk flytter seg mellom anlegg og land, og hvert land hadde sitt eget merkesystem med egne farger, egen informasjonsmengde og egne størrelser. ISO 20560-1 samler det beste fra de nasjonale standardene i ett system som skal leses likt overalt. I Norge erstattet den NS 813 i 2020. NS 813 er trukket tilbake, men merkingen henger fortsatt på svært mange rør.

Hva regelverket krever

Standarden er ikke en lov. Kravet om å merke rør står i arbeidsplassforskriften § 5-13: beholdere og rørledninger med kjemikalier som er klassifisert som farlige etter CLP-forskriften, skal merkes med farepiktogrammer, og rørledninger skal i tillegg ha pil som viser strømretningen og fargekode etter hvilket stoff som transporteres. Merkingen skal plasseres lett synlig i nærheten av de farligste punktene, som ventiler, flenser og koblinger, og med passende avstand. Forskriften sier hva som skal være der, ISO 20560-1 sier hvordan det skal se ut, og er den måten de fleste nye anlegg og utenlandske eiere krever.

De fire elementene på merket

Standarden bygger merket opp av fire faste elementer. Alle skal med, og de skal brukes likt i hele anlegget, enten det er én maskinlinje eller flere fabrikker i samme konsern.

• Fargekode: en mediefarge som viser hvilken gruppe stoffet tilhører, og den gule sikkerhetsfargen når stoffet er farlig.
• Medienavn: navnet i klartekst, den kjemiske formelen eller et nummer etter nasjonal standard. Forkortelser er lov når de er kjent fra anleggets egne sikkerhetsmanualer.
• Strømningsretning: en pil med ett hode, eller to hoder der mediet kan gå begge veier, for eksempel i en ringledning. Pilskaftet kan gjøres lengre for å synes bedre på avstand.
• Varselskilt og GHS-piktogrammer: når mediet er klassifisert som farlig, skal farepiktogrammene fra sikkerhetsdatabladet med. Varselskilt etter ISO 7010, som «varm overflate», brukes der faren ikke dekkes av GHS.

Medienavnet skal stå midt i fargefeltet i en font uten seriffer, med store og små bokstaver, i den tekstfargen standarden knytter til hver mediefarge. Alternativt kan navnet stå i sort på hvit bakgrunn. Standarden fastsetter også rekkefølgen elementene skal stå i og størrelsesforholdet mellom dem, slik at et merke fra Porsgrunn og et fra Rotterdam ser likt ut.

Tilleggsinformasjon: trykk, temperatur, rørnummer og QR

I tillegg til de fire elementene skiller standarden mellom to typer tilleggsinformasjon. Sikkerhetsinformasjon, som trykk og temperatur, skal med når den er en del av faren, for eksempel damp under trykk eller varm olje. Teknisk informasjon, som rørnummer, tag, til–fra og anleggsnummer, kan legges til når det gjør drift og vedlikehold enklere. En QR-kode til sikkerhetsdatabladet, vedlikeholdssystemet eller LOTO-prosedyren hører til her. Tilleggsinformasjonen skal aldri gå ut over lesbarheten til de fire hovedelementene.

Fargene: hva de betyr

ISO 20560-1 bruker syv mediefarger og én sikkerhetsfarge. Fargen settes etter hva mediet er, ikke etter hva det brukes til: kjølevann er grønt fordi det er vann, selv om det går i en prosess. Hver farge har en fast tekstfarge, og fargene er definert med målbare fargekoordinater, slik at «grønn» er én bestemt grønn på alle anlegg. Mediefargene er hentet fra den maritime standarden ISO 14726, gul og rød fra ISO 3864-4.

Den gule sikkerhetsfargen brukes sammen med mediefargen når stoffet er farlig, og GHS-piktogrammene står i det gule feltet. Trengs det ikke å skille mellom ulike farlige stoffer, kan gul brukes alene uten mediefarge. Damp er verdt å merke seg: den er en gass og får grå mediefarge, normalt med gult felt fordi den er varm og under trykk. Standarden åpner også for en supplerende identifikasjonsfarge i tillegg til mediefargen når anlegget trenger å skille to medier i samme gruppe, for eksempel drikkevann fra prosessvann.

Størrelsen regnes ut for hvert rør, den velges ikke

Dette er den største forskjellen fra eldre praksis. Standarden krever at alle elementene skal kunne leses fra den avstanden merket er ment å leses fra, og setter minstemål for tekst, symboler og fargefelt. Størrelsen vokser med rørdiameteren opp til et tak, og med leseavstanden. Slik regner rørmerkegeneratoren vår det ut, etter reglene i standarden:

• Teksthøyden på medienavnet er omtrent leseavstanden delt på 430. Fra 5 meter blir det rundt 12 mm, fra 10 meter rundt 23 mm.
• Medienavnet er aldri under cirka 10 mm, uansett hvor kort leseavstanden er.
• GHS-piktogrammer er minst 20 mm, og vokser med merket opp til 72 mm.
• Merkets høyde følger rørdiameteren. Leseavstanden kan gjøre merket større, aldri mindre enn det diameteren tilsier.
• På isolerte rør er det isolasjonens utvendige diameter som gjelder, ikke rørets.
• Rør under cirka 20 mm er for tynne til et merke rundt røret. Da leveres merkingen som et skilt med hull som festes med strips. Det samme skjer automatisk når leseavstanden krever et merke som er høyere enn røret.

Løse merker eller rundmerking

Eldre standarder viste bare rundmerking, altså tape rundt hele røret. ISO 20560-1 tillater både rundmerking og løse merker, og de fleste velger løse merker. De monteres raskere, gir færre luftbobler, krever mindre rengjøring av røret og er enklere å bestille i riktig antall enn løpemeter på rull. Rull brukes der tapen må feste i seg selv rundt røret, og på lange strekk der man vil ha samme merke gjentatt.

Hvor merkene skal sitte

Standarden krever merking ved alle steder der noen kan komme til å betjene, vedlikeholde eller gripe inn i røret, og forskriften sier det samme med andre ord: lett synlig ved de farligste punktene. I praksis betyr det:

• Ved ventiler, flenser, koblinger, pumper og annet utstyr.
• På begge sider av gjennomføringer i vegg, gulv og dekke.
• Ved forgreininger og retningsendringer.
• Med jevne mellomrom på lange strekk, slik at minst ett merke er synlig fra der man står.
• På flere sider av røret i trange rom, så merket kan leses fra normal arbeidsposisjon.
• Med samme system i hele anlegget. Den som har lært merkingen på én linje, skal kjenne den igjen på neste.

Forskjellen fra NS 813 og ISO 14726

Når bør man gå over?

Et anlegg som er merket etter NS 813 trenger ikke merkes om over natten. Bruk ISO 20560-1 på alt nytt, og bytt den gamle merkingen etter hvert som rør vedlikeholdes eller medier endres. To standarder side om side i en periode er bedre enn å utsette overgangen til man har råd til å ta alt på én gang. Det som bør unngås, er å merke nytt etter den gamle standarden, for da vokser jobben. Så lenge begge finnes, må personalet kjenne begge fargetabellene, og det bør stå i opplæringen.

Vanlige feil

• Gul brukt som mediefarge. Gul er sikkerhetsfargen for farlige stoffer, ikke fargen for gass eller noe annet medium.
• Farge valgt etter bruk i stedet for medium: kjølevann merket som prosessmedium i stedet for grønt vann.
• Merker som er riktige for rørdiameteren, men for små for avstanden de faktisk leses fra, typisk rør høyt under taket.
• Merking bare på den ene siden av en veggjennomføring.
• GHS-piktogrammer hentet fra hukommelsen i stedet for fra sikkerhetsdatabladet, eller piktogrammer på vann og luft der de ikke hører hjemme.
• Gammel og ny standard blandet uten plan, slik at ingen vet hvilken fargetabell som gjelder på hvilken linje.

Slik gjør du det i praksis

• Lag en medieliste: alle medier i anlegget, med rørdiameter, isolasjon og hvor rørene går.
• Hent sikkerhetsdatabladet for hvert farlig medium. Der står GHS-piktogrammene, og der ser dere om trykk eller temperatur er en del av faren.
• Bestem leseavstanden per område. I et trangt teknisk rom holder 2 til 3 meter, i en prosesshall kan det være 10.
• Sett opp merkene i rørmerkegeneratoren for ISO 20560-1. Den setter mediefarge og tekstfarge, regner ut størrelsen fra diameter og leseavstand, legger på piktogrammene og lager plastskilt der røret er for tynt. Store lister kan lastes opp som Excel-ark.
• Bestill, monter ved ventiler og gjennomføringer først, og merk resten av strekket med jevne mellomrom.

Materiale og holdbarhet

Merkene skal tåle miljøet de sitter i: UV utendørs, vask og kjemikalier i næringsmiddel og prosess, kulde i kjølerom. Vi produserer ISO 20560-merker i Sandefjord på folie som velges etter underlag og miljø, og kontrollerer medieliste og størrelser før produksjon. Standard vinyl uten laminat holder normalt 3 til 5 år utendørs, laminerte merker for slitasje og kjemikalier 8 til 15 år. Til sjøs og offshore er ISO 14726 fortsatt det vanlige valget, men ISO 20560-1 kan brukes også der når rederiet eller operatøren ønsker tekst og GHS på merkene.